Krystaller: Geometri dannet i naturen

Skill krystallsystem fra krystallvane

Et krystallsystem beskriver symmetri og de geometriske forholdene mellom de krystallografiske aksene. Mineralogien skiller mellom syv systemer: triklint, monoklint, ortorombisk, tetragonalt, trigonalt, heksagonalt og kubisk. Dette er ikke syv former for prøver. En krystall kan tilhøre ett system og likevel vise flere ytre habitus, avhengig av hvilke flater som utvikler seg sterkest.

Habitus beskriver det samlede utseendet, for eksempel prismatisk, tavlig, nållignende eller fibrøst. Kvarts hører til det trigonale systemet, selv om et kjent kvartsprisme vanligvis har en sekssidet kontur. Pyritt hører til det kubiske systemet, men kan danne kuber, oktaedre eller pyritoedre. Disse eksemplene viser hvorfor det å telle kanter er et utgangspunkt for observasjon, ikke en komplett identifikasjonsmetode.

Se etter vekstrom og avbrudd

Store, velutviklede flater trenger vanligvis plass til å vokse. I en tettpakket bergart hindrer nabokorn hverandre, slik at grensene blir uregelmessige, selv om hvert korn har en ordnet indre struktur. Et hulrom kan gi åpen plass, men en eksponert krystall kan likevel vokse ujevnt hvis næringsstoffer når den ene siden lettere enn den andre.

Endringer i temperatur, oppløste komponenter eller tilførsel av væske kan etterlate soner, overflatetrinn og avbrutt vekst. En inklusjon er materiale som er innesluttet under eller etter at et mineral har utviklet seg; tolkningen avhenger av forholdet til vertsmineralet. En synlig linje inne i kvarts er ikke automatisk et eget mineral, og en tilsynelatende «fantom»-kontur krever nøye belysning før den kan beskrives med sikkerhet.

Skill mellom flater, spalting og brudd

Krystallflater dannes under vekst. Spalting beskriver et minerals tendens til å brekke langs bestemte strukturplan. Brudd beskriver brekkasje som ikke følger spalting. Alle tre kan påvirke en prøves silhuett. Kalsitt gir ofte rombohedriske spaltefragmenter; disse bør ikke automatisk beskrives som komplette, naturlig vokste rombohedriske krystaller.

Kvarts har ingen spalting og viser vanligvis konkoidalt brudd, som gir buede, skjellaktige bruddflater. Feltspat viser ofte to tydelige spaltingsretninger som møtes i eller nær en rett vinkel. Eksisterende brudd kan være nyttig dokumentasjon, men å bevisst knekke en prøve er sjelden en fornuftig første test. Verdifull informasjon om vekst og mineralsammenslutninger kan gå tapt i prosessen.

Les klynger uten å tolke for mye

Tvillingdannelse innebærer to eller flere krystallindivider som er forbundet i et bestemt krystallografisk forhold. Et tilfeldig kryss av krystaller er ikke tilstrekkelig bevis. Gips kan vise svalehaletvillinger, mens noen feltspater viser gjentatt tvillingdannelse som er særlig nyttig ved passende optisk undersøkelse. En håndprøve kan antyde et tvillingforhold uten å vise nok geometri til å fastslå det.

Aggregater trenger et eget begrepsapparat. Strålende grupper brer seg utover fra et sentrum; druebelegg består av mange små krystaller som dekker en overflate. Botryoidalt materiale har avrundede, druelignende masser, ofte bygget opp av mye mindre indre enheter. Disse beskrivelsene formidler det som er synlig uten å hevde noe om sammensetningen. Malakitt, hematitt og andre mineraler kan alle danne avrundede aggregater.

De gigantiske gipskrystallene i Naica, Mexico, illustrerer betydningen av vedvarende geologiske forhold, og er ikke et mystisk unntak fra krystallografien. Vitenskapelige forklaringer knytter veksten deres til vannkjemi og et egnet termisk miljø. Hulene er farlige miljøer, ikke uformelle innsamlingssteder. Verdien her ligger i at de viser hvordan en slående form reiser spørsmål som kan etterprøves.